VANDREFALK (Falco peregrinus)


Falco peregrinus - "Falco" betyr skjære og har med nebbets form å gjøre, mens "peregrinus" betyder vandrer eller fremmed.

Bestand: Den norske bestanden er sårbar, men økende. Man antar at det er rundt 1000 par i Norge, nesten det samme som for 100 år siden, men arten fikk et kraftig fall i bestanden, og på 1950- og 1960-tallet var den nede i noen titalls par. Årsaken var bruken av insektsmidlet DDT i landbruket, som tok livet av det meste av bestanden, ikke bare i Norge, men på hele Nordkalotten. Før det hadde den blitt sterkt forfulgt av brevdueholdere som mente at den tok brevduene deres. Det var faktisk skuddpremie på den fram til 1933, og den ble ikke fredet før i 1971. På den norske Rødlista er vandrefalkbestanden oppført til å være i vekst. både i Norge og i våre naboland.

Fysiologi: Vandrefalken er 40–50 cm lang, med et vingespenn på 80–110 cm, og den er på størrelse med en ravn eller ei kråke. Den atletiske, kompakte og strømlinjeformete kroppen, sammen med stive og lange vinger, er som bygd for fart. Den kan i vertikale stup komme opp i hastigheter over 300 km/t, selv om noen har påstått at de har observert tilfeller på 410 km/t. Som hos andre rovfugler er hunnen størst og kan bli fra 0,5 kg til godt over kiloet. Den skiller seg fra jaktfalk på det mørke kinnskjegget under hvert øye. Undersiden er gråhvit med tette, svarte tverrbånd. Oversiden er gråblå.



























Forplantning: Den mest vanlige reirplassen finner vi i stupbratte fjellsider, selv om den også kan hekke på holmer og skjær. Hunnen legger 2–5 egg i begynnelsen av mai. Eggene blir først og fremst ruget ut av hunnen i 29–32 dager, mens hannen stort sett er den som står for jakta.
Ungene er flygedyktige etter 5–6 uker.

Hannen forsvarer reviret sitt iherdig mot andre hanner. En del av paringsritualet går ut på at hannen prøver å imponere hunnen med spektakulære flyvekunster ved overlevering av bytte. Av og til er det mulig å se paret i akrobatiske stunts over reirplassen. Rett før eggleggingen slutter hunnen å jakte. Da er det hannens oppgave å forsvare reiret som ofte blir utsatt for ravneangrep. På denne tiden er det ikke uvanlig å se hannen i stupdykk mot ravnen. Ravnen snur seg rundt på ryggen i siste øyeblikk og møter angrepet.

Etter et par uker skifter ungene fjærdrakt og den dunete hvite drakten blir da skiftet ut med en tykkere en, og fjærene begynner å synes etter enda tre dager. Når ungene begynner å spise selv etter 3–4 uker, deltar hunnen også i jakten. Ungene kan fly etter 40–45 dager, men er fremdeles avhengig av å få bytter brakt til seg 7–8 ganger om dagen i et par måneder til.

Utbredelse: Vandrefalken er den mest utbredte og suksessrike rovfuglen på verdensbasis. Den finnes i alle verdensdeler bortsett fra i Antarktis. Utbredelsen i Norge er stort sett langs kysten vår bortsett fra i Finnmark. Her finnes den i hele fylket. Det hender også den hekker i innlandet, noe som bl.a. var tilfellet i Engerdal i Hedmark i 2011, da man observerte hekkende vandrefalk der, for første gang på mange år.

Matvaner/predasjon: Vandrefalkens bytter er nesten alltid fugler som blir fanget i luften. Den dreper fuglene ved først å slå de med tyngden og hastigheten sin, hvorpå den bruker kloa på den bakerste tåa og river opp rygg og hode på offeret. Vandrefalken avslutter jakta på bakken med et kraftig bitt i nakken. Byttene er stort sett på størrelse med en kråke eller due. De store hastighetene vandrefalken får i sine stupdykk, har gjort den til verdens raskeste dyr.

Kilder: Fageln.se, "Rovfugler og ugler i Norden" av Dag Peterson, 2002.






BYGDEFOLK FOR ROVDYR. Epost: post@bfrnorge.com Tlf: 466 828 13. Org. nr.: 998003024
Foto: Rune Moen
Foto: Rune Moen
Foto: Kjetil Havn
Foto: Kjetil Havn
Foto: Kjetil Havn
Foto: Rune Moen
Foto: Kjetil Havn