HØNSEHAUK (Accipiter gentilis)


Bestand: Bestandsmessig er det beregnet at det er 1300-2000 par med hønsehauk i Norge, og bestanden er på retur. Globalt er bestanden beregnet til 1 til 10 millioner fugler. Hønsehauken er en av rovfuglene som har hatt mest konflikt med mennesker, og de har vært jaktet og skutt på over hele Europa. Noe av årsaken til konflikten er nok bl.a. hønsehaukens besøk i hønsehusene til folk.   I Norge er fuglen fredet og bestanden er "nær truet" ifølge Norsk Rødliste 2010.

Fysiologi: Hønsehaukens kroppslengde varierer mellom 46-67cm. Vingespennet er på 93-130 cm. Den har en kraftig kropp med fyldig nakke. Den er en typisk hauk med korte avrundede vinger og lang stjert. Det er forskjell på størrelsen mellom kjønnene. Hunnen er 1/3 større enn hannen og veier 3-4 ganger så mye. Hønsehauken er den største hauken (opptil 2050 gram) i Norden. Maksimum levealder er registrert opptil 19 år.

Både hann og hunn har en tydelig øyenbrynstripe i kontrast til et mørkere felt på hodet. Hannen har en blygrå overside, undersiden er lys med tverrgående, mørkere striper. Hunnen har brungrå overside, undersiden er lys med mørkere, tverrgående striper. Hunnen har mindre markerte tegninger i hodet enn hannen. Ungfuglene har brun overside og gulbrun underside med lengdestriper.



























Forplantning:  Hønsehauken har et livslangt parforhold om ikke den ene parten dør. Da finner den gjenværende fuglen en ny partner. De har oftest to til tre reder i reviret og bruker ikke samme redet hvert år. Redene blir derimot brukt i flere generasjoner og de blir gjerne bygget høyt i et tre og er ca. en meter i diameter og kan ha en høyde på halvannen meter.

Hønsehauken hekker første gang i 2-3 års alderen. Den legger 2-5 lyseblå egg i april/mai. Hunnen ligger i redet mens hannen jakter og mater henne. Rugetiden er 35-38 dager. Deretter oppholder ungene seg i redet i ca. 35-42 dager. Det går ytterligere ca. 35 dager før de er selvstendige. Hønsehauken er ganske støyende og gjør en del vesen av seg ved hekkeplassen ved hjelp av rytmiske «giak- giak» lyder. Hunnen har dypere stemmeleie enn hannen. Hønsehaukens flukt minner om spurvehaukens, med korte vingeslag fulgt av glideflukt og den sirkler og kretser i store sirkler.

Utbredelse: Hønsehauken er sky og ikke alltid lett å se selv i reviret. Den har erfart at mennesket er en effektiv jeger og jakt har skapt respekt og frykt for mennesker. Sittende fugl er sjeldent å se, men er et mer vanlig syn i kystnære områder. Den trives best i storvokst, hogstklar barskog (gammelskog), men er også å finne i løvskog. Den finnes på hele den nordlige halvkule, i det nordlige Afrika og i det nordlige Asia. Hønsehauken blir færre i antall jo lengre nord du kommer.
Man finner ikke arten på Island. Hønsehauken har kun en stor fiende, og det er det moderne hogstbruket, som gir hønsehauken problemer med å få tak på nok byttedyr vinterstid. Heldigvis ser det ut som nedgangen i antall hønsehauk er i ferd med å flate ut, da den er gått fra "sårbar" til "nær truet" på den Norske Rødlista.

Matvaner/predasjon: Hønsehauken er allsidig i kosten. Hunnen fanger oftest større bytter enn hannen. Mus, hare, skogsfugl, trost, orrfugl, kråkefugl og duer er vanlig føde. Vinterstid kan den gjerne ta åtsler. Jaktformen er overraskelsesangrep og den benytter ofte glideflukt mellom trærne for å komme innpå byttet. Om vinteren er det mindre føde for den i skogen og det er mer vanlig å se den i åpent landskap. Om høsten er den vanlig å se i skogkanten rundt jorder, når duene beiter på korn på bakken etter innhøsting.

Kilder: Ascehougs Fuglebok , Norsk naturarv, "Rovfugler og ugler i Nord-Europa" av Stig Frode Olsen, 2007.






BYGDEFOLK FOR ROVDYR. Epost: post@bfrnorge.com Tlf: 466 828 13. Org. nr.: 998003024
Foto: Even H. Agerup
Foto: Even H. Agerup
Foto: Even H. Agerup
Foto: Even H. Agerup
Foto: Bjørn Harald Rinden
Foto: Even H. Agerup