BYGDEFOLK FOR ROVDYR. Epost: post@bfrnorge.com Tlf: 466 828 13. Org. nr.: 998003024
GREVLING (Meles meles)


Bestand: På 1800-tallet fant man grevling stort sett bare i Sør-Norge. Etter andre verdenskrig så begynte grevlingen å etablere seg andre steder i landet også, bl.a. på Vestlandet og i Midt-Norge. Siden slutten av 60- og 70-tallet har bestanden tatt seg kraftig opp. I dag er grevlingen veletablert i mesteparten av Sør-Norge, helt opp til Trøndelagsfylkene. Man har observert den så langt nord som i Sortland i Nordland. Grevlingjakt er tillatt i Norge fra 21. august til 31. januar.

Fysiologi: Grevlingen er lett å kjenne igjen på de karakteristiske sorte tegningene som brer seg langs sidene av hodet, fra snuten mot bakhodet. Den er muskuløst bygget og har kraftig kropp,
kort hals og lite hode. Den har korte ben og føtter. Klørne er lange, noe som gjør den til en dyktig
graver. Grevlingen blir 60-90 cm lang. Kroppsvekten varierer noe med årstidene. Om våren veier
hunnen 7-8 kg, og når den går i hi veier den over 13 kg. Hannen er litt større. Lenger sør i Europa
er det funnet store dyr som veier opp mot 30 kg. Dyrene kan bli rundt 15 år gamle, men  gjennomsnittlig levealder er er nok langt lavere.

Forplantning: Grevlingen er kjønnsmoden når den er 1-2 år gammel. I England er det dokumentert at grevlingen parer seg hele året. Man antar at det også gjelder for den norske bestanden, med unntak av når den ligger i hi. Grevlingen har det som kalles forsinket implantasjon. Det vil si at etter paringen fester ikke det befruktede egget seg i livmoren, men fosterutviklingen stopper helt opp og går inn i en slags hviletilstand. Denne hviletilstanden kan vare fra noen dager til flere måneder, og mens dyret ligger i dyp vintersøvn, fester egget seg og fosterutviklingen fortsetter. Drektighetsperioden er 7-8 uker, og ungene fødes rundt mars. Et kull består av 2-5 unger.

Predasjon/matvaner: Grevlingen er alteter, og blir ofte sett på som litt av ei urokråke. Den
foretrekker meitemark, larver og biller, og har ingenting i mot å rasere premieplenen på jakt etter godsakene. Den går gjerne løs på bærbusker, grønnsakshager, nedfallsfrukt og søpledunker, men
den kan også være en nyttig nabo. Den kan spise store mengder brunsnegl, og den forsyner seg av ynglebol av mus og rotter. Om høsten er grevlingen glad i korn, og den spiser både bygg og havre.





























Utbredelse: Grevlingen er det nest største rovdyret i mårfamilien. Den holder til i nesten hele
Europa, og i Nord- og Mellom-Asia til Japan. I Norge finner vi den så langt nord som til Mo i Rana, med observasjoner helt opp til Sortland. Bestanden er størst lengst sør.

Grevlingen trives i skog og krattområder, men søker ofte mot boligområder. Der har den enklere tilgang på mat, og i enkelte tilfeller kan den anses for å være et skadedyr. Den graver hull til avføring for å markere territorium, og den kan søke tilhold eller grave hi under hus, terrasser og garasjer. De er aktive om natten, og lever i grupper på flere individer.

Myter om grevlingen: Flere av oss har fått høre i oppveksten at grevlingen er farlig og aggressiv,
har kjever så sterke at de kan knuse bein, og at når de først biter seg fast, så slipper de ikke taket.
I virkeligheten er grevlingen sky og forsiktig. Men dersom den blir skremt, kan den flekke tenner og
vise at den føler seg truet. Før i tiden mente man at grevlingen kunne fortelle oss hvor mange
frostrier vinteren ville få, utifra hvor mange gressbunter den samlet i hiet om høsten.

Kilder: Norsk Institutt for Naturforskning, Store Norske Leksikon, Folkehelseinstituttet.

Foto: Bjørn Sørhøy
Foto: Erika Ahlberg
Foto: Bjørn Sørhøy
Foto: Bjørn Sørhøy
Foto: Torgeir Berge
Foto: Torgeir Berge
Foto: Bjørn Sørhøy